søndag 30. september 2012

Schminteriør

Jeg er like hjemmekjær som en grågås (husker hvor jeg bor, kommer tilbake en gang i blant) og er følgelig ikke så veldig opptatt av interiør. I et land hvor det strengt tatt ofte er for kaldt til å gå ut, og manges favoritthobby er "å kose seg" er det ikke så rart at det pusles endel med hus og hjem. Men at det skal være noe man vier livet sitt til? I håp om å oppnå hva da? Man kan forhåpentligvis ikke presenteres under overskriften "The Mother Teresa of Interior Decorating."

Selv drømmer jeg om å bli minimalist. Det kommer aldri til å skje. Jeg har da bokhylle. Nei, jeg havner lett i den kleineste kategorien av alle: "Litt loppis, litt IKEA, det er viktig at ting har en historie, BLABLABLABLA."  De pretensiøsekreativekvasitenkende rotete horders hjem. Der det ser bra ut i et kvarter etter rydding og vasking. Der man fort ender opp med objekter som dette:



Vi må være den første generasjonen som dekorerer våre hjem med et ironisk glimt i øyet. Der våre foreldre pantsatte sin mor for å få råd til en sofa, skifter vi ut vår dersom den ikke matcher bildet på veggen, det som passer perfekt med vårt konseptuelle jeg. Men man kan da trøste seg med at det er nok av folk som dekorerer sitt lønnkammer uten ironi, og som fortsatt bruker hoveddelen av sin lønn på fancy shit til å sitte på. Folk som gjerne lar seg inspirere her:



Shabby chic er visstnok ut, men folk velter seg i det. Det er så hvitt og rosa og rustikt at det ser ut som om noen har spontanspydd youghurtis fra 7-eleven. Bor det ikke menn i disse husene? Spørsmålet er retorisk, for han er jo gjerne med på bildene; sitter i sofaen med et stivt glis eller henger i bakgrunnen som et kvisthull. Beklager generaliseringen, men ser han på fotball mens han lener seg mot puter i rosa lin, drikker kaffe av rosa kopp, spiser cupcakes og klapper på en veskehund? Og i såfall hvorfor? Jeg vet av menn som bor alene. De har svart skinnsofa, veggseksjon fra 1977 og en vimpel i vinduskarmen. Hva er galt med den gyldne middelvei?

Jeg er uansett overbevist om at antall hvite flater i et hjem er parallelt med antall hvite flekker i beboerens hjerne. Vi har litt fritid alle sammen. Kan vi ikke bruke den til noe annet enn å flytte på den vasen en gang til?

lørdag 29. september 2012

Pallass!



Nu har romfolket begynt å bygge hus midt i gaten også. Det går virkelig ikke an.

fredag 28. september 2012

Is it... a shoe?

Det morsomste jeg vet er når folk sitter i (tidligere nevnte) kjedelige samtaler på bussen, og tror at de endelig har kommet fram. De byder farvel og spretter opp fra setet, men så viser det seg at man ikke er ved holdeplassen, men bare har stanset på rødt lys like før. Plutselig oppstår alle pinlige stillheters mor, og ingen kommer på noe å si. Ubetalelig! Nok om det.

Det nest morsomste jeg vet er sko med veldig høye hæler. Jeg anslår at antall mennesker i verden som faktisk behersker kunsten å gå med slike begrenser seg oppad til ca tyve. Femten av disse er menn i kvinneklær. Av dette bør altså vi andre trekke slutningen at vi skal la det være. Men nei da. Man registrerer jo at selveste fotballfrua ifører seg skotøy som for kun få år siden ville ha fått henne tvangsinnlagt for klumpfot. Sue Townsend (forfatteren av Adrian Mole-bøkene) fikk så store ryggproblemer etter uvettig stilettbruk at hun ikke kunne gå i det hele tatt. Tidligere i år ga hun ut romanen "The woman who went to bed for a year". Tilfeldig? Neppe. En aldeles elendig bok var det også.

De generaliserende blant oss vil nok påstå at jeg tilhører den delen av befolkningen med klare preferanser innen flatt skotøy. Men jeg kan stolt meddele at jeg ikke er redd for å skille meg ut i mengden med ganglag som en nyfødt kalv. Man er ikke redd for å eksperimentere med store høyder, tør jeg love! Se hvor gæren jeg har vært i dag:
Men det ble litt i overkant, så jeg måtte gå ned til noe mindre kreisi:
God skikk og bruk? Kjenn Deres begrensning!

Trøndersk politisk humor

Hvorfor ikke starte helgen med en liten saksing fra imbesilenes boltreplass? Oppvakte lesere skjønner selvsagt at det er snakk om leserbrevsiden i VG.



Haha, Erlend fra Malvik. Dette var skikkelig artig, faktabasert humor! Nu er det nok mange som setter morgenkaffen i halsen og slår seg på låret og tenker at "I Malvik har de sannelig en riktig vittigper! Tenk å ta verden sånn på kornet! Nei, nå gir jeg meg over!" Før de roper inn i stuen: "Arnie-Kenneth! Har du sett dette artige innlegget i avisen? Det er jo akkurat sånn det er; jeg skjønner ikke hvor de tar det fra!" Også blir det gjenstand for debatt og fnising hele helgen, og alle er enige om at denne Erlend, han er sannelig ikke tapt bak en vogn, det skal være sikkert og visst.

Vel, jeg er ikke helt der da. Erlend fra Malvik er ikke bare tapt bak en vogn. Denne vognen har i tillegg rygget og knust frontallappene hans. Det eneste han har å underholde seg med er å henge i utkanten av den jungelen som er norsk innvandrings- og asylpolitikk. Men denne jungelen er så mørk og skummel og stygg at Erlend aldri våger seg inn i den; han liker best å stå utenfor og se inn gjennom det tette bladverket. Slik kan han overbevise seg selv om at han vet nøyaktig hva som foregår der inne, samtidig som han står trygt plantet utenfor. På nettopp denne stengrunn som de fleste innleggene i VG faller på. Akk.

torsdag 27. september 2012

Taushet er gull



Jeg synes ikke det er passende å åpne munnen i den hensikt å føre en samtale før klokken syv om morgenen. Dette er tydeligvis ikke gjeldende kutyme i min samboers verden, hvilket fører til replikker som "Jeg tror sannelig vi må kjøpe ny gummilist til dusjkabinettet." en helt vanlig morgen klokken 06.30. Kanskje ikke spesielt provoserende i seg selv, men jeg vil allikevel sammenligne initiativets dristighet med å vekke en sovende gaupe. Det finnes ikke den setning i verden som ikke kan utsettes til kristelig tid eller (aller helst) sløyfes. Kanskje med unntak av dødsfall (kommer an på hvem det er) eller "Eva, jeg har lyst til å invadere Polen."

Og når man så låser seg ut, og den huslige fred er redusert til noe som mest ligner slaget ved Bannockburns siste timer, tror man endelig at en har funnet en lomme av ro mellom hjem og buss. Men nei da, man har rent glemt det verste. Skvalderet på bussholdeplassen. Kanskje den verste av hverdagens orgier i overflødig snakk.



- Nei, er det den karen?
- Ja.
- Skal du på bytur?
- Nei.
- Begynner å bli kjølig om morgenen nå!
- Ja.
- Nå er det sannelig ikke lenge til det blir vinter.
- Nei... jeg er ikke så glad i vinteren.
- Nei huff. Men det er da sånn det er... når man en gang har bosatt seg her, så...
- Ja, det er sant det ja.
- Ja det er noe med det.
- Ja visst.
- Og ellers går det bra?
- Ja, det gjør da det.
- Det er jo fint.
- Kan ikke klage.
- Nei.
- Men det ser ut til å bli en fin dag da.
- Ja, det ser lyst ut.
- Ja... den skulle vel ha vært her nå, bussen?
- Ja, den skulle vel det.
- Det skulle komme en ti over, men nå er den elleve over, også skal det gå en kvart over også, så nå vet jeg ikke hvilken buss det er som kommer.
- Ja, det vet du ja.
- Den kommer vel fra oppi dalen da, siden den er forsinket.
- Ja, riktig.

I dag bestemte jeg meg for å knuse buss-skuret, så det skulle bli stille.



Men det viste seg at noen andre hadde gjort det før meg.

onsdag 26. september 2012

Han der keiseren uten klær, vettu.

Matindustriens skitne sti er gjenstand for debatt. Av og til dukker det opp produkter som understreker presset disse griske gamblerne i økonomi og helse lever under. Det eneste positive er at det av og til kan bli litt artig for oss som skal spise skiten.

REMA er riktige moroklumper på dette feltet. De selger blant annet "Ekte håndtverkerbrød". Hva det vil si? Jeg har ingen anelse. På Godt Brød er det bakere som står for baksten, men på REMA får man en artig gjettelek på kjøpet? Er det elektrikeren eller bødtkeren som har klokket seg inn og levert varene i dag? Jeg tipper at det er mekanikeren - han som håndterer maskiner fylt av hvitt mel og palmeolje.

Nuvel. Hva med dette?




- Tjaaa, det er ikke dritmye kjøtt i disse kjøttkakene dere har laget. Jeg orker ikke bruke penger på fancy emballasje, er det noe annet vi kan finne på som gjør at det blir salgbart?
- Vel...
- Hva med de underbetalte sullikene som lager dem? Kan vi fokusere på arbeidskraften?
- Ja, de jobber jo veldig hardt, og...
- Nei, nei, nei. Folk liker å tro at de kjenner prosessen bak produktet. Så hvis vi for eksempel fokuserer på stekingen vil det skape gode assosiasjoner.
- Stekingen? I fabrikk?
- Nei bevares, jeg tenker på håndtverket.
- Håndtverk? Å steke kjøttkaker?
- Ja! Håndstekte kjøttkaker!
- Hva er det? Hvem bryr seg om hvordan de er stekt?
- Tro meg! Vi sitter på en gullgruve!

God skikk og bruk for den som er bemidlet nok: en ordentlig slakter er å foretrekke fremfor siviløkonomer med egen dagligvarekjede. 

tirsdag 25. september 2012

Hvordan bli dumpet av svigermor - true story

Overhørt på kafé:

                                           Coffee with a twist

Mor: Du kan ikke være sammen med ham! Du er alt for god! Sammenlign da! Han der, også du med din fantastiske personlighet! Det går jo ikke.
Datter (ca 20 år): Nei?
Mor: Han har jo ingen framtid. Han bare smisker om alle slags planer, men det blir ingen ting av. Det er ingen vits i å planlegge noe, det blir aldri noe stort av han udugelige fyren der.
Datter: Nei.
Mor: Du har et strålende liv, en strålende karriere foran deg, du kan ikke dele det med ham! Du er bare vant til at han er der! Det er ikke kjærlighet å sitte i sofaen sammen!
Datter: Hva skal jeg gjøre da?
Mor: Vær hyggelig, ikke diskuter det, ikke nevn det. La det synke innover deg at det må ta slutt. Da blir det lettere å gå videre. Ta hensyn til deg selv. Du får si det til ham når den tid kommer, når det føles riktig for deg å gå.
Datter: Å ja.

Frøken Ws forslag til alternativ løsning i tråd med god skikk og bruk:
- Kom i kontakt med Deres følelser. Klarér med partner. Be Deres høylytte mor om å passe sine egne saker. Dersom dette ikke fungerer: hell kaffe, type "søt chili" i hodet på mor. Dans på mors grav når den tid kommer. 

Meningers mot - hvordan formulere et leserbrev



Nu i 2012 er det mange måter å lufte sitt begredelige tankegods på. For eksempel via blogger (nuvel) eller kjedelige samtaler. De iblant oss med minst håndbagasje har fine ventiler i kommentarfeltene hos Dagbladet eller Hegnar Media, og forskning viser at samfunnet gjennom dette sparer milliarder i utgifter årlig i elektrosjokkbehandling. Det er hyggelig.

Men de gamle er eldst. Leserbrevsiden i Verdens Gang er en utmerket introduksjon til norsk tankesett, og burde deles ut i oversatt utgave til romfolk, polske håndtverkere, svenske servitører, thaibruder og andre som søker lykken i vårt land. Eller "verdens rikeste land", som det heter i VG. Kanskje riktig formulert, hvis det er snakk om penger. Overhodet ikke, hvis det er snakk om noe annet.

De viktigste gjengangerne å gjøre seg kjent med :

1) Kunnskapsløshet. Dette er nærmest en forutsetning for å delta i debatten. De siste dagene har for eksempel flere av innleggene syrlig stilt spørsmål ved hvordan fru Strøm-Erichsen kan greie jobben som forsvarsminister når hun åpenbart ikke var kompetent til helseministerjobben. Samtlige av innleggsforfatterne må ha ligget i koma fra 2005 til 2009 under Strøm-Erichsens siste ministergjerning i forsvarsdepartementet.

2) Heftig klisjébruk. Ethvert innlegg innenfor tradisjonen bør inkludere opptil flere av disse formuleringene:
- "Verdens rikeste land"
- "Herr Stoltenberg" (signaliserer avstand - at politikere er pamper med høyt selvbilde, mens man selv er en enkel sjel uten store krav. Mye av dette kan samsvare med virkeligheten, men innleggsforfatterens krav er som regel urimelige).
- "Det er bedre forhold i fengsel enn på sykehjem."
- "Det er bedre forhold i fjøs enn på sykehjem."
- "Avskaff radio, det er bare bråk og folk som ler av seg selv."
- "Slutt med reklame midt i filmen!"
- (...) NAV (...) (-fyll inn hva som helst)
- Få tilbake Knut Borge!

3) Det viktigste er selvsagt avslutningen: "Jeg bare spør."

Hvis De faktisk innehar en blanding av empirisk kunnskap og formuleringsevne utover barneskolenivå (og i tillegg er fristet til å snakke over hodet på folk som uansett ikke bryr seg) kan vi istedet anbefale et innlegg i Morgenbladet. Lykke til!



mandag 24. september 2012

Gode busser

Hvorfor ikke begynne der hvor folk ferdes? Nu er det ikke spesielt originalt å finne noe negativt å sette fingeren på under en bussreise, men enkelte ting kan ikke sies for ofte. Jeg tilbringer rundt regnet en time om dagen som underbemidlet passasjer befordret av AtB, så jeg er ikke akkurat tapt bak en vogn (no pun intended) hva angår denne saken.

                                 Før kunne man gå. Det var tider.

En lett innføring i skikk og bruk på offentlige transportmidler - inspirert av de siste dagers hendelser. Man vil selvsagt fordype seg ytterligere i emnet ved en senere anledning.

1) Tilfeldig møte med løst bekjentskap på kollektive transportmidler kan føre til pinlige samtaler. Istedet for å sitte en halv time og kjempe med fraser om vær, vind og begeistring over egenproduserte avkom, anbefaler vi at man later som om man ikke ser vedkommende, og setter seg et helt annet sted. Deretter fester man fokus på fluen i vinduskarmen. Dette til glede for Dem selv, det løse bekjentskapet, samt eventuelle medpassasjerer som hadde blitt tvunget til å overhøre samtalen.

2) Sjåføren skal komme seg fra A til B på tilmålt tid. For dette er han allerede underbetalt. Vennligst ikke bruk ham som turistguide eller psykolog, da dette kommer til å forsinke reisen for Deres medpassasjerer. Det kan også føre til at sjåføren havner i selvmordstanker, noe man skal være forsiktig med når vedkommende kjører en dødsmaskin og har ansvar for X antall sjeler.

3) Vær nøye med Deres morgentoalett. Slurv kan føre til økt sykefravær blant medpassasjerer, dette som følge av voldsom kvalme.

4) Legg Dem på minnet at overdreven bruk av mobiltelefon gir Deres medpassasjerer ufravikelig rett til å:
1) kaste spetakkelet ut av døren på nærmeste holdeplass.
2) stappe apparatusen inn i et hulrom på eierens kropp (her er det opp til medpassasjeren å velge det hulrom han/hun finner passende).