Hvordan man ikke lager reklame

Hva er dette? En ren oppvaskmaskin? Ikke helt.

Nå skal dere høre. En dag stod det plutselig to halvt tilbakestående menn på døra med et kameracrew. De ville lage middag til oss, GRATIS sa de, samt forgripe seg på oppvaskmaskinen. Det reker jo så mye rart langs veiene nu for tiden, så skeptikeren i meg brakk seg i frykt. Men man har jo bodd to år i Møre og Romsdal, så når man hører ordet GRATIS mister man all dømmekraft over den frie vilje og slår til.

Og der stod de da og griset på kjøkkenet og sauset ned alt man hadde av stentøy og bestikk, for de skulle visst bevise for oss og kameraet at vaskemiddelet de hadde med var aldeles top of the pops. Og vi skulle se overrasket ut. Jada. En døvetolk og en halvstudert litteraturviter som har strøket tre ganger til første prøve på Statens Teaterhøgskole.

Det gikk ikke bra. Og vi begynte å bli passe lei, men de nektet å gi opp siden middagen hadde kostet en formue. Så stemningen ble mer og mer anstrengt, og til slutt ba vi kamerafolkene om en times pause. Fruen tok dem med til Melhus sentrum for å vise fram lokale severdigheter (hah!). Jeg rakk akkurat å slå de tilbakestående vaskemiddelfyrene i hodet med en stump gjenstand og grave dem ned i hagen før de andre kom tilbake.

Jeg sa at de hadde fått akutt downs syndrom, ble hentet av bilen til Tangerudbakken og at vi ikke fikk lov til å kontakte dem igjen.

Det siste jeg hørte var at kameracrewet ansatte to nye snålinger, gikk videre til et amatørteater på Jessheim og fikk full klaff med skuespillere der. For alt jeg vet har de fått konseptet på TV også! Hva gir du meg?!?!