Ut og kræsje med hester

Dette har jeg stjålet fra VG-nett, som igjen har stjålet det fra Rikstoto, for det mååååå bare spres videre. Dere vet hvordan man skal se seg for når man krysser gaten? Nei? Men det er iallfall meningen at dere skal det. Det gjelder ikke bare der bilder ferdes, må vite. For det kan komme en hest. Spesielt når man skal krysse en travbane er det en viss fare for at det kan komme en hest. Forvirret? Se her:

La di da, ut på tur, sjekker kameraet... hva er den lyden?

Og hesten bare: vævævævævævæ! Jeg må breeeeemseeeee!

PANG!

Det gikk visst bra, men vi kan jo alle lære noe av dette her. AT SKYLAPPER KUN SKAL BRUKES PÅ HESTER! Og at man ikke kan legge igjen hjernen på formalin hjemme som det passer seg.

Til ungdommen (og lærerne deres)

I dag hjalp jeg en tiåring med leksene. Jeg har ikke hatt noe med skolevesenet å gjøre siden Arilds tid, så man antok at det hadde skjedd noen forandringer siden den gang. Men jeg tenkte også at kunnskapene som skulle på plass var nogenlunde de samme som på nittitallet. Så feil kan man ta. 

Det startet så fint med gangetabell, substantivbøying og årstider på engelsk. Frøken W hang med som en trygdemottaker foran travskjermene på Narvesen. Men plutselig kom det et dypdykk i egyptisk geografi og historie, og her snakker vi nordsjødykking. Også jeg som trodde at det ble slutt på pugging av byer etter Kiellands "Gift" og Bjørneboes "Jonas". Neida, man har ikke lært noen ting av litteraturhistorien. 

Da vi hadde kommet oss gjennom byer langs Nilen, skarabeer og papyrusmoro gikk vi over til filosofi. De tre begrepene i Aristoteles etikk. I min tid lærte vi sånt på ex. phil., men nu er det vel meningen at man skal ta forberedende før ungdomsskolen. 

Aristoteles. Femteklassingenes helt.

Foto: Filosofia.org

Jeg sitter igjen med ambivalente følelser. Stakkars barn som må sitte halve kvelden med lekser. Og samtidig: hvor heldige de er som har tilgang til, og blir foret med all denne kunnskapen. Det skrives stadig om at den norske skolen ligger etter, målt mot mange andre land. I kveld erklærer frøken W unntakstilstand og løfter glasset for lærere og elever. 

Skikk og bruk på offentlig toalett

Jeg vet ikke helt hvordan det foregår, men jeg tror kanskje det er på denne måten:

1) Entre toalettet med såpass aggressiv fremferd at håndtak løsner og papir flyr veggimellom. Trekk med snø/søle/sand med deg inn hvis mulig.

2) Dokost? Aldri hørt om.

3) Besudle avlukket i så stor grad at andre utvikler akutt anoreksi, og rengjøringspersonalet leverer oppsigelse. 

4) Benytt anledningen til å komponere litt poesi mens du gjør ditt fornødne.

5) Etterlat deg en "duft av roser" idet du forlater avlukket. 

6) Tøm dispenseren for såpe, gjerne utover gulvet. Søl med vann der du kommer til. 

7) Anse oppdraget som fullført.

Ragde no igjæn?!

Mandag hadde Adresseavisen et bokekstra i kulturbilaget, med stor fokus på høstens bøker. Da ble det som seg hør og bør viet plass til det bestselgende makkverket Fifty Shades. I den forbindelse ble et knippe norske forfattere bedt om å anbefale sine egne favoritter innen kategorien erotisk skjønnlitteratur.

Alt vel så langt (eller, det er vel som man ser det). Helt til Anne B. Ragde blir spurt. Hun anbefaler sine egne bøker.

Nu er ikke jeg noen ekspert på passende framferd i det litterære miljøet, men jeg vil anta at det å framsnakke en kollega er ansett som mer ydmykt og nydelig enn dette alternativet. Jeg legger også til at jeg for noen år siden faktisk leste hennes bok Bunnforhold, og at jeg fremdeles sliter med senvirkninger av dette. Ellers vil jeg minne journalister på at det finnes andre trøndere/forfattere/synsere det går an å ringe. Sikkert 4000 stykker. Da trenger man ikke å ringe Ragde hver eneste gang man vil ha en uttalelse, ikke sant? Takk.

Nu står ikke verden til påske

Til nordmenn? Nei, nå gir jeg meg over! Trodde det bare var svartinger som holdt på med sånt!

Før og nå

Hvis mobiltelefoner laget støyende lyder i offentligheten på femtitallet, ja da trykket folk på den røde knappen og fant igjen oppmerksomheten der de hadde den sist. De løftet et par fingre til sixpencen, tok av seg lua og lot facebook være facebook helt til et passende høve dukket opp så man kunne sjekke feeden i fred og ro. På søndager tok de trikken til markagrensen, mens telefonen lå igjen i gangen, på et såkalt "telefonbord". Twitter ble brukt med moderasjon, man la vekt på å spare enkelte vittigheter til festlige lag, og dagens middagsmåltid ble vurdert til å være en privatsak. Istedet for å polere virkeligheten på facebook, prioriterte man de nærmeste naboene - altså gjennom overdreven vinduspuss, teppebanking og partering av gris. "Nu kan julen bare komme. Håper svoren blir like sprø som fruen etter en helg med slakting. Lolz.", skrev de kanskje i en stille kveldsstund, pattende på en pipe på trammen, mens betlehemsstjerna lyste på kveldshimmelen og Doris Day surret og gikk på Spotify. Det var tider. Nu brøler folk i telefonen på biblioteket.

Gøy på landet? Ikke veldig.

Jeg har jo en viss interesse av lokalaviser. Fordi de ikke er spesielt oppsiktsvekkende, og fordi det må være slik, siden de distribueres i grisgrendte strøk. Jeg har allerede nevnt avisen her på stedet, men har til gode å vise dere selve kongen blant lokalavisene. Verdalingen og Innherreds Folkeblad. En kollega tipset meg om denne fortreffelige trykksak, og den har nu blitt en kilde til stadig begeistring. Ikke bare på grunn av den konstante mangelen på nyheter. De har også vel kreative journalister. Folk som bruker arbeidsdagen til å koke sammen merkelige setninger og språkblomster som andre pressefolk aldri ville hatt tid til å formulere. Her følger et lite utvalg, sakset fra verdalingen.no: 

Skår i gleden der altså:

Hvorfor bruke tid på Twitter når det henger en oppslagstavle på Mega?:

Verdalingene er gærne: 

Hvordan koke suppe på en spiker:  

Og til slutt; alle norsklæreres mareritt: 

Hverdagsrasisme

Nu skal jeg ikke gjøre narr av smaksprøvene til ICA. Bildet ble tatt rett før stengetid, og her midt i landet lar man tydeligvis ikke sjansen gå fra seg til å få med seg noe som er gratis, uansett hvor delikat det er. Folk er gærne. Så takk til ICA for at de tar på seg å fore massene.

En gang passerte jeg det samme fatet på vanlig troskyldig vis. En mann av "sydlig herkomst" forsynte seg. Noen sekunder etter kommer en gauldaling sigende i samme ærend. Han rekker ikke å ta noe før fruen roper: "Itj eta nå av derre som svartingan har holdt på å nævla på!" Oversatt til norsk skulle det altså bli noe i nærheten av at han ble nektet å spise fordi en mann med mørkere hudfarge muligens hadde sneiet borti maten like før. Jeg ble stående med munnen på vidt gap, så til de grader at all verdens smaksprøver hadde fått plass der inne. Man skulle selvfølgelig ha brukt munnen til å snakke istedet, men når man blir satt ut opphører gjerne all hjernekapasitet på stedet. Heldigvis hørte ingen andre enn jeg og den sultne ektemann tiraden. Men man kan ikke unnskylde seg for evig tid. Shame on me.

Frøken W kaster stein i glasshus

Folk oppfører seg helt forferdelig på fly. Jeg har ikke flyskrekk fordi at flyet kan falle ned, men for at man er stuck i en liten boks med en gedigen hop av menneskelignende skapninger. Det er et sammensurium av lyder, lukter og brutal invadering av intimsoner som ikke har sitt like andre steder i samfunnet. Så når Dagbladet la frem en liste over de tingene som irriterer kabinpersonalet mest, tenkte jeg at der ville herske full enighet mellom meg og dem om hva som gjør flyreisen ulidelig. Jeg tok feil. Jeg er selv på lista.

Punkt 7. Også jeg som trodde jeg var guds gave til reiselivsbransjen, der jeg sitter stille, rett i ryggen og med kontroll på både ekstremiteter og kroppsvæsker. Så feil kan man ta. Jeg tar en pause her. Har en avtale med meg selv ved døren.

Slankekrigen

Det er ikke mange dagene siden jeg skrev om den merkelige damen som ble fettsugd på Dagsrevyen. Fordi mannen tenkte at "det kunne være noe for henne". Jeg avskrev ham som et enkelttilfelle av et tanketomt imbesil, men der tok jeg sannelig feil. Se hva som fanget mitt blikk på et kjøpesenter:

Her er det ikke snakk om plastisk kirurgi, men "oppstrammende muskelstimulering". Eller "latskapsslanking uten synlig effekt, bortsett fra at du kan holde inn magen sånn som damen på bildet", som jeg vil gjette at det også kan kalles.

Hvis du vil være verdens mest omtenksomme mann, bør du investere i Bailine for å redde julen både for deg og din kjære. Det står på plakaten, så da må det jo være sant. Frøken W har bare lyst til å legge til sitt eget apropos: dersom du er et uflidd, stakkarslig kreatur som stadig skuffer din kone, og egentlig unner henne en fremtid uten deg - da kan du følge rådet, så du redder julen hennes. Medaljens bakside er at du selv må legge ut på hybeljakt 1. juledag.

Kjøp gjerne gavekort til fruen. Men hos et helt annet etablissement. Takk for julegavetipset? Vær så god!

Salgs jobb

Det hender seg man titter innom stilling ledig-annonser, i tilfelle det skulle dukke opp jobber som "sarkastisk skribent" eller "legobygger" (ifølge en kollega jobber det en mann ved navn Mark på Hamley's i London som faktisk innehar denne stillingen).

Det kommer vel ikke som noen bombe, men sannelig er det ikke mye rart å finne i disse annonsene. La oss ta for oss en jeg fant på finn.no.

Orddeling er jo alltid en vinner. Salgs jobb? Noen? Jada, vi skjønner hva de mener. Men allikevel.

"Like å sitte i telefon". Vel, det er jo mange som synes det er helt greit, men så fantastisk at det selges inn som fremste pluss, det er kanskje å ta i. Anyway, anyway, anyway - hva med en god pansjonsordning? Et godt arbeids miljø? Eller gruppelivs forsikring? Eller karriere stige? KARRIERE STIGE?!?! Jeg hører språkpolitiets sirener i det fjerne. De har med batonger og gummihansker.

Skriften på veggen

Etter nok en spasertur i sentrum av den pulserende kosmopolis nederst i Gauldalen (altså Melhus), fikk jeg underbygget mine tidligere påstander om at taggingen her på stedet er triveligere enn andre plasser. Siden sist har det kommet til nye piecer med budskap som langt overgår det gjennomsnittlige "fuck" og diverse økenavn på kjønnsorganer.

Næmmen! Spørs om mor kanskje ville ha hatt et hyggelig kort istedet, men det er nå så.

Bedehusmiljøet her er allerede i største laget, og nå har de også begynt med ulovligheter for å spre sin gjerning. Misjonering er utidig, men en slik uskyldig variant er uansett bedre enn "k*k", skulle jeg mene.

Her har vi en trivelig homopolitisk hippievariant, til glede for mange, og til ergrelse for andre. Dersom Nina Karin Monsen tar turen hit kommer hun til å gå løs på jernbanebrua med slegge. Jeg gleder meg mest til hun dør av utmattelse etterpå.

Min personlige favoritt; noen har rettet skrivefeil i taggingen! Små gleder! Nei, store! Haha, epick!

Compliments are not in order

Magasinet hadde et aldeles forferdelig oppslag denne uken også, men det snakker for seg selv. 

Spontan bulimi, anyone? Så den glemmer vi og hopper lekent over til en reklame for kleskjeden Match.

Her har vi et godt eksempel på hvordan ledelse og markedsavdeling ikke jobber ute i butikk, men heller sitter på et kontor og koker tant og fjas sammen til en middag kundebehandlerne aldri har bestilt. "Få komplimenter for klærne dine eller pengene tilbake." Artig tiltak i julebordsesongen. Spesielt for de som må kjøre retur på klærne mandag morgen; flere poser som dufter liflig av fyll, røyk og kroppsvæsker - fordi komplimentene uteble (eller fordi folk ofte er grådige, utnyttende unnskyldninger for mennesker, som det også heter).

Legg merke til at det bare gjelder utvalgte produkter. Kanskje de har kjøpt inn 5 fine plagg, som skiller seg ut fra det vanlige, kjedelige rasket? Gratulerer. 

Forfengelighetens marked

Her setter man seg ned for å se noe fornuftig på TV, altså nyheter på NRK, men hva besudler mine uskyldsblå øyne? Dette: 

Fettsuging i beste sendetid. Hvorfor det? Fordi julebordsesongen nærmer seg, må vite. Og dagens slakt er selvsagt klar for intervju, der hun velvillig byr både på seg selv og sitt kroppslige avfall.

Nu er det altså gjengs adferd for gamle damer å stramme litt opp før en skal på fest, for, som hun sier, når en kommer opp i en viss alder er det vanskelig å holde formene. Tenk det, Hedda. Det kalles aldringsprosess, og er noe alle skal igjennom. Spesielt folk uten penger. 

Det beste/verste, etter som man ser det, ble selvsagt spart til slutt. "Det var min mann som så annonsen i avisen og mente at dette kunne være noe for meg." Ethvert normalt menneske ville så supplert med setningen "Da pakket jeg det nødvendigste ned i en bag, tok inn på hotell og ringte nærmeste advokat." Men nei. Istedet fikk vi flere flatterende bilder.

Ha et riktig trivelig julebord. Kan hende du våkner dagen etter med følelsen av å ha sagt noe dumt, men det vil jeg tro du er vant til.

Dagens antrekk

Jeg tenkte å gjøre som fotballfrua; legge ut sånne outfitbilder. Haha, særlig. Men da jeg surfet planløst rundt havnet jeg hos minmote.no, som igjen hadde lagt ut bilder fra H&M (du vet, denne svenske konfeksjonsbedriften som betaler sine håndtverkere det samme som norske jordbærplukkere hadde i timelønn i 1912). Og apropos outfits, eller antrekk som det vel fremdeles heter på godt norsk; se på moroa nederst til høyre.

Jeg tar ikke fem øre for å kle meg ut som Pippi Langstrømpe, men det der? Det er ikke klær. Det er en prøvedukke dyppet i sjokolade. Jeg håper iallfall det. Man vil helst slippe å se Signy Fardal troppe opp i dette på Oslo fashion week.

Skjørtbuksa i midten, derimot, gikk jeg konstant i fra jeg var 18 til ca. 25. Det er et plagg som, ved siden av å være tidløst og nydelig, passer spesielt godt til oss litt lubne. Det finnes rett og slett ikke et mer slankende plagg. Et lite tips før julebordsesongen, bare.

Nytt fra den fjerde statsmakt

Lokalaviser er ofte artig lesning. Det finnes ikke all verden å skrive om, så man "tager det man haver" og vrenger sin egen kreativitet til man finner på noe. Her er et eksempel fra min lokalavis, der de i hovedoppslaget stolt utbasunerer:

Oooh, er det i en nasjonal prøve? Har kommunen blitt det rene intellektuelle vannhull? Neida. De kom på andreplass i en legobyggekonkurranse. Rydd forsiden.

Syt in high places

I tillegg til maset fra Donald Trump, dukker det opp slike ting etter valget:

Denne Pat Robertson er altså fortvilet fordi han er medlem av nutidens pariakaste - nemlig de kristne. Han hevder at de lider samme skjebne som jødene under andre verdenskrig. Denne gangen er det mediafolk og homofile som er i ferd med å skru på gassen, ifølge Robertson. 

Takk for den. Skal vi vekke doktor Mengele fra graven så han kan eksperimentere fritt med en mørkeblå smurfekropp, din historieløse jævel?

Det hører med til historien at Robertson jobber som TV-predikant, hvilket forklarer retorikken, kunnskapsnivået og hans enorme pengebinge. Men, som det står i bibelen: "I som farer med løgner i himmelens navn, på fjernsyn og andre steder, forlader jorden med direktebillett til helvete i likskjorten!". 

Jeg tror iallfall det var noe sånt. 

Frøken Ws varme hender

Etter å ha hørt jamring fra TV-stua i går, rant det meg i hu en spådom fra TV2s nettsider tidligere i sesongen. Se, der var den ja:

Det er vel dette som kalles å ta seg vann over hodet, Joralf? Nu har riktignok den gamle sjarlatanen gått ut i ettertid og sagt at han har mistet kreftene sine, så det kan jo hende at han faktisk var synsk i to minutter og innså at han kom til å "bæsje på leggen", som det heter i vokabularet til en gjennomsnittlig fotballspiller.

Nok om det. Hvis det ikke skal mer til for å bli rikskjendis tar jeg herved pant i merkenavnet Melhuskvinnen, og advarer naboene mot økt trafikk til huset i tiden framover. Jeg har litt planlegging igjen før jeg kan gå ut med mitt alter ego - hvilken form for svindel skal jeg velge å basere meg på? Religion, sjamanisme, åndebanking? I mangel på inspirasjon tydde jeg til zapping, og som ved magi stanset jeg opp på TV Norge.

Move over, Lilli Bendriss! Vel, så snart jeg får handlet tromme, nagler og liksminke.

Stopp pressen!

Det er minst femten feil med denne reportasjen i ukens Magasinet, og jeg har ikke tenkt å la sjansen gå fra meg til å ramse opp noen:

1) De har startet en ny serie "hvor landets beste forfattere velger en person de ønsker å intervjue". Landets beste forfattere er på ingen måte et selskap som inkluderer Anne B. Ragde.

2) Er det ikke upassende å sette skiltet "Vokt dem for hunden" over hodet til en trippeldrapsdømt? Hunden er vel den siste av de tre på bildet man ville ha fryktet?

3) Ragde velger seg Veronica Orderud og Dagbladet rydder forsiden. Orderud er kun kjent som en kaldblodig kriminell, hvilket ikke burde holde til å kvalifisere som intervjuobjekt. Hvorfor journalister henger etter denne intetsigende pappfiguren som om hun var en Paradise Hotel-deltaker er meg en gåte.

4) Når man først skal intervjue denne halvkjendisen som byr på seg selv som om hun var fengselets Jenny Jensen - hvorfor er det alltid trivielle saker som står i fokus? Denne gangen handler det om hennes forhold til hunder. Hvem er det som er interessert i å lese om at Veronica Orderud liker å sove med valper rundt hodet (vel, den var vel kanskje litt interessant, men mer fra et psykiatrisk perspektiv angående langtidsvirkninger av trippeldrap og påfølgende soning)?

5) Dette skal visstnok være hundeutstillingspremier. Nu skal ikke jeg påstå noe som helst, men vil bare antyde så vidt at bildet ligner mistenkelig mye på de som blir tatt under landsskytterstevnet.

Hverdagsmagi

Jeg trodde ikke det var mulig, men i dag skjedde det faktisk. Jeg fant en bussrute som viste seg å stemme.

Å ha alt klart på forhånd

Hva skuet mitt blotte øye i dag? Plakater av unge menn smurt utover buss-skur-veggene (jeg hater orddeling, men det siste ordet der aner jeg virkelig ikke hvordan man skriver korrekt). De reklamerer for busshelter.no, en side som prøver å gå meg i næringen. Men blir jeg snurt? Nei! Fremme av skikk og bruk er et anliggende som det trygt kan konkurreres heftig i, den tid målet helliger middelet.

Nuvel. Det er en side som kort og godt oppfordrer folk til å te seg ordentlig på bussen, istedet for å ty til det grisete ADHD-sjimpanseriet som synes å være normen nu for tiden. Alt vel så langt. Helt til denne rødhårete Ove i skinnjakke fra en martnasbod gjør entrè:

"Ha Mobillett og annen betaling klar FØR du går ombord"? Den ene gangen jeg skulle prøve disse nymotens  Mobillettgreiene kom billetten en og en halv time etter at jeg sendte meldingen. Men fint at det funket for Ove. Litt flaks skal man jo ha her i livet. Vi andre må vel komme oss til byen ved hjelp av en magisk sopp.

Enkel leveregel for årstiden, del 1

Hva er dette? Et helt vanlig fortau? Ja, men viktigst av alt: det er fullstendig fritt for is og snø og er dermed: 

BRODDEFRI SONE!

Hvis man nu unner seg noen minutter til å flanere sorgløst nedover gågaten kan man banne på at idyllen blir brutt av den margtappende lyden av gamle damers favorittaccesoir, der de drar bena langs bakken og lager lyder som ikke en gang Dolly Parton ville ha kunnet herme ved hjelp av sine negler og en tavle. 

Kan hende De er i såpass dårlig fysisk forfatning at de ikke klarer å bøye Dem ned og rive jævelskapen av foten idet isen forsvinner på mystisk vis. Men da får De faktisk enten betale en gatemusikant for å hjelpe Dem, eller rett og slett bli hjemme. 

Noen begår den kardinalsynd å bevege seg innendørs iført brodder. De fleste av disse blir kort tid etter gravlagt under flisene på grunnplanet i nærmeste kjøpesenter (Lyden du hører når brodder subbes over butikkgulv er jammer fra tapte sjeler). Just sayin'.

Exhibit A.