Det er blitt så populært å by på seg selv. Ikke bare populært, det er obligatorisk. Man kvalifiserer ikke til å leve hvis ikke man oppfyller dette enkle krav. Jeg, derimot, synes folk flest burde slutte å by på seg selv, siden folk flest ikke er spesielt interessante. Det er som å by på tre dager gammelt kaffebrød. Tanken er god, men det er ikke så hyggelig for den som må late som om du har truffet spikeren på det kulinariske hodet.
Common knowledge skal ha det til at man må snakke uansett om man har noe å si. Dette er feil. Folk som snakker uten å ha noe å si er slitsomme og kjedelige.
Bortsett fra noen som er så veltalende at de kan snakke om hva som helst. For eksempel Stephen Fry, Egil Hegerberg eller tante Eva. Ingen av disse vokser på trær.
Andre igjen kan prate i tre timer om en samtale med strømleverandøren, men hvis det er snakk om gamle mennesker er det viktig å nikke og late som om man følger med, siden man ikke vet om det er siste gang man snakker med vedkommende. Uttalelser som "Kan du ikke være stille i fem minutter, så jeg ikke blir gal av dette maset?" kan fort komme til å plage deg resten av livet dersom du to dager senere får beskjed om at personen ble funnet død ved telefonen etter å ha blitt rammet av slag under samtale med en spåkone.
Her, som ellers i livet er det viktig å balansere. Hvor går grensen mellom stille veggpryd og overdrevet skvalder a'la Lisa Tønne? Det må dessverre hver og en av oss finne ut av selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar